Deep shit

Klokka er halv to og jeg får faen ikke sove. Bare ligger og vrir meg i senga, så jeg reiste meg opp igjen, og sitter og hører på Florence + the Machine, og svettnerder på serebii.net;



Vurderer sterkt å oppdatere "profilen" min her på bloggen, men er ikke helt i skriblerihumør. Jeg bestemte meg for å ikke dra til Mysen i nesteuke, siden jeg har endel skolearbeid å ta igjen, dessuten er jeg så sliten at jeg kommer til å gå mongo på flyet. Er så sliiiten. Har ikke drukket kaffe på evigheter, og kjenner at kaffesuget begynner å bli veldig tydelig. Skal drikke en hel kanne når jeg "står opp". Jeg har funnet ut at jeg er av typen som stresser sykt mye. Vil liksom ha alt gjort med én gang, selv om det ikke er mulig. Jeg tror jo jeg har så jævla dårlig tid heletiden, men jeg har jo (ifølge Simen, som tydeligvis er psykologen i forholdet) flere år på meg, og er ganske ung. Men jeg føler at tida løper ifra meg, at jeg burde kommet mye lengre videre i livet mitt. Jeg er flau over at jeg faila førsteåret på media, men så var det ikke rett for meg, så jeg burde egentlig stå for det. Er ikke alle som står heller. Trives ikke akkurat der jeg går nå, men det kunne vært mye verre liksom. Samtidig som det kunne vært så utrolig mye bedre om jeg faktisk hadde takket ja til plass på VGS i Oslo. I skrivende stund husker jeg ikke hvilken skole jeg kom inn på, men jeg kom inn på skole ikke så altfor langt unna der søstra mi bor.

Eneste motivasjonen jeg har for å ikke slutte på skolen og heller bli prostituert, er stipendet mitt. Får liksom "betalt" for å gå på skole. Også vil jeg ikke ende opp som trygdesnylter hos NAV. Og jeg vil helst være i stand til å forsørge ungene mine. Jeg sier ikke at jeg kommer til å få barn altså.. men man vet som sagt aldri. Og en tredje, men minst like viktig grunn, er at jeg vil at Simen skal være stolt av meg. Han sier jo han er det, men man vet jo aldri, gutter sier jo så mye rart. :')

Herregud så mye jeg skriver, når jeg først bestemmer meg for det. Som om du trekker en propp ut av kjeften min, og ikke får den inn igjen, eahehaeh. Munndiaré. Jeg føler at jeg har noe å se fram til nå; Simen om 13 dager, Skrillex i November med Jokka, og så klart jula. Om jeg klarer å ta meg sammen og ikke finne på noe tull. Det skal nok gå bra, jeg er for sliten til å begynne med selvskading igjen, og jeg orker heller ikke å utsette familien min for mer skade, de vet hvordan jeg har det, og jeg får hjelp.

Jeg skjønner meg forresten ikke på folk som skader seg selv om familien og alle rundt dem vet det, og de blir tilbudt hjelp og tar imot den, men alikevel smiler bredt og lyver så det renner av dem hos psykiater/psykolog, for så å gå hjem og kutte seg med brødkniv. Jeg ser på selvskading som et slags rop om hjelp. At man kutter seg i håp om at folk vil legge merke til det og hjelpe en, fordi man ofte selv er for skamfull til å be om hjelp, at man er redd for å virke masete og påtrengende. Jeg ser ikke ned på folk som skader seg selv, for jeg har vært der selv. Jeg har ikke noe slags behov for å skade meg selv fysisk nå, med kniver eller barberblad. Jeg har nok med den psykiske smerten, som ingen kan se. Jeg torturerer egentlig meg selv hver gang jeg setter igang tankeprosessoren inni hodet mitt. For de aller fleste tankene mine er like svartmalte som eyelineren rundt øynene mine, og jeg klarer bare ikke å være nøytral i forhold til meg selv. Enten så hater jeg meg selv, eller så elsker jeg meg.

Jeg har en litt morbid humor. Bare to dager etter mitt mislykkede selvmordsforsøk, klarte jeg å lage en spøk av det. Fordi jeg ikke tar ting så høytidelig. Men det burde jeg ikke heller, jeg er så mislykket at jeg failer i å ta livet av meg, TO ganger. Begge gangene var jeg jævlig heldig som kom levende fra det uten hjerneskader og varige men. Det eneste som ble permament skadet de gangene, var egoet mitt. Så kanskje jeg burde ta det som et tegn, at det er en høyere makt som faktisk vil ha meg til å bli. Sadistiske jævel, du der i himmelen.

Jeg vet at det ikke er så mange som setter pris på min åpenhet om det tabubelagte temaet selvmord, but that's just me. Jeg er født til å provosere. Å ta livet av seg er som å vise fingeren til Gud, Allah, Buddha eller hvem faen du tror på. Som å si opp jobben som kalles "livet". Jeg har provosert, fått folk til å rive seg i håret av irritasjon, fått hatmail og trusler, ved å fortelle om mine erfaringer, hendelser fra livet mitt. Om du ikke liker det du leser, så kan du la være, og heller gå å gjøre noe mer fornuftig enn å bli forbanna bare fordi du ikke vil lese det, da kan du gå og lese Voe sin blogg, som handler om at alt er så jævlig fint og bra og fantastisk hele tida. Jeg har så klart mine happy moments også, men dette er en pakkeavtale. Skal du ha det, må du ta hele dritten.

God natt, bloggere, nå skal jeg lakke neglene og ta meg en røyk.

2 kommentarer

Kristìn ♥ David

13.okt.2011 kl.09:35

Å ta deg en røyk faktisk.. Å dævenn! :D

hehehe, iloveyou lillepia <3

Bli ikke førbanna av å læs det du skriv, det e meiningsfyllt og eg sjønna deg. Og ja, gutta sei masse rart. Aehaehae!

TanjaHagen.

14.okt.2011 kl.10:58

Hei kjære, æ ælska dæ. husk det. <3

Skriv en ny kommentar

hits