You look at me; it's like you hit me with lightning.


Dette er helt på trynet. Jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle inngå noe slags form for langdistanseforhold. Men naturlig nok inngikk jeg den pakten meg meg selv før jeg møtte Simen. Og nå er jeg starry eyed. Det snudde opp ned på alt, true story.

Selv om jeg er lykkeligere enn på veldig, veldig, veldig lenge, så knuser det hjertet mitt på lang sikt. For jeg ser ikke Simen ofte, og når vi først er sammen, får plutselig klokka superkrefter og tiden flyr av gårde. Så sånnsett holder jeg depresjonen i sjakk med vin og snus, MASSE snus. Og får et par fine tekstmeldinger i ny og ne, som jeg som oftest er for full til å svare på. Sånn bortsett fra at jeg får angstanfall og blir superparanoid, så funker det. Simen er herlig, og hver eneste dag minner han meg på hvor utrolig velsignet jeg er, som har han i livet mitt.

Kjærlighet skal jo liksom gjøre en lykkelig. Jeg bare dør mer og mer inni meg for hvert minutt som går. Selv om det går framover, og blir mindre og mindre tid til vi sees igjen, så får jeg en enorm klump i halsen som tetter for pusterøret i halsen min. Øynene fylles automatisk med tårer som presser på, og knuten i magen blir bare større og større. Og alt som skal til for å løse opp klumpen og stoppe tårene, er at han er der. Smiler sånn som bare Simen klarer, isblå øyne som får meg til å snu meg bort i forlegen og skjule at jeg biter meg i leppa. Hender som vet akkurat hvor de skal, som om han har et kart inni hodet og vet akkurat hva som er hvor. Måten han så elegant knepper opp blusen min og får meg til å se stjerner hver eneste gang leppene hans møter mine. Jeg klarer ikke å se lenge på han av gangen, en blanding av følelser jeg aldri har kjent før, hoper seg opp og jeg må bare snu meg bort igjen etter ti sekunders øyekontakt. Det bare er sånn, det intense blikket er bare for mye å takle.

Sånn sett, så er ventingen verdt det. Vi lærer å ikke ta hverandre for gitt, make every second count. Da blir bare hvert eneste kyss mer spesielt. Jeg vil aldri ta Simen for gitt, for jeg vet at jeg er verdens heldigste jente. Det er rart hvordan han ikke trenger å si et eneste ord, så lenge han er hos meg, holder stemmene inni hodet mitt kjeft. Og jeg kan for en skakket stund føle at jeg er elsket. Seks dager.

3 kommentarer

Yasemin.

01.okt.2011 kl.19:49

aw, utrolig søtt skrevet! er som du sier; når man først ser hverandre er det fantastisk :)

sweetlife1

01.okt.2011 kl.19:53

KJæmpe fin blogg, håper på en kommentar fra deg!

Kristìn ♥ David

01.okt.2011 kl.20:54

Hæli skrevve søta, bra att du prøv å tænk sånn istedenførr negativt! :*

Skriv en ny kommentar

hits